Klagesang

Nå kommer et innlegg av de få fra denne kanten. Jeg pleier egentlig ikke å skrive så personlig, men føler nå litt for å få ut litt tanker, og denne gangen er det dessverre dere som får lide.

Å bygge hus har vi fått erfare igjen at er litt av en jobb, spesielt når vi skal gjøre mesteparten av jobben inne selv. Og da min mann fikk konstatert MS ble det ikke noe lettere. Det kom som et sjokk ikke bare på han men også på oss som står han nærmest. Men som regel er det den som er rammet de fleste tenker på og spør om hvordan formen er. Men det finnes flere rundt han som også blir rammet. Ikke bare at det blir mer å gjøre for oss, men også følelser og tanker på fremtiden. Når han i tillegg har fatigue, ekstrem tretthet/utmattelse, er det ikke mye som blir gjort i hverdagen. Da har han egentlig mer enn nok med å komme gjennom arbeidsdagen, og med hvile når han kommer hjem, har ettermiddagen og kvelden gått. 

Dette gjør jo selvfølgelig at det meste av ferdiggjøring av huset faller på meg og mine gode hjelpere. Jeg vet han har dårlig samvittighet for å ikke strekke til, men det er det ingenting å gjøre med. Vi begynner å se frem til å kunne flytte inn, og da kunne sette oss ned med god samvittighet, å slippe å tenke på alt vi skulle ha gjort. 

Men det er jo selvfølgerlig ikke bare å gjøre ferdig huset, det skal pakkes og klargjøres til flytting. Vaskes og holdes i orden her i huset, og etterhvert vaskes for innflytting og utflytting Og jeg som er superdårlig på å be om hjelp, ("klare selv" som de små sier) vet hva jeg har å gjøre i høst. Med en datter som er på utveksling i Australia, og en sønn som for det meste er på jobbreise vet jeg hvem som har nok å gjøre.

Det blir noen netter hvor det er vanskelig å sovne, for tankene surrer rundt i hodet, og da kommer ofte morgene alt for fort også. 

Det er ikke meningen å klage på alt jeg har å gjøre fordi min mann har blitt syk, selv om det kanskje kan virke slik for dere lesere her og nå, for jeg prøve å støtte han det jeg klarer.

Det skal ikke bli noen vane med slike innlegg, men det var på en måte godt å få ut dette, og takk for at du tok deg tid til å lese.